I 1935 skrev Magnus Grønvold i spalten «Utsyn over verdenslittératuren» i avisen «Aftenposten» en anmeldelse av J. J. A. Bertrands bok La littérature catalane contemporaine (1833-1933).
«Den franske forfater J.J.A. Bertrand har utgitt sin bok om moderne katalansk litteratur som et festkrift i anledning av det 100-årsjubileum som denne litteratur, den yngste i Europa, i denne tid kan feire.
l et par århundrer hadde Katalonia lidt under et styre som med sitt åk gjorde alt hvad det kunde for å undertrykke dets selvstendighet. De strålende minner fra middelalderen var glemt, sproget var sunket ned til å bil en dialekt. Den katalanske litteratur var utødd, det spanske Katalonia skrev på kastiliansk. Den katalanske renessanse kommer samtidig med romantikken. Med gjenopvekkelsen av interessen og følelsen for historien ute i Europa, begynner også de katalanske skribenter å beskjeftige sig med den rike minneskatt som lå gjemt og glemt i deres egen landsdel. Og saledes kom den romantiske bølge som gikk over Europa, til å blåse nytt liv i katalansk ånd. Den politiske orientering mot venstre var også sterk medvirkende
til denne resessanse. En første liberal bevegelse i 1822-23 åpnet døren for de nye ideer.
Et av de første tegn til en ny ånd var «EI Europeo», et romantisk tidsskrift med internasjonale tendenser. Dets viktigste redaktører var R. López og B. Aribau, og til dem sluttet sig englenderen C. E. Cook og de landsforviste italienere L. Monteggia og T. Gallo. Disse menn prøver nu i forening å akklimatisere i Spania ideer hentet fra verker av Schiller, strofer fra Ossian, partier av «Sakuntala» og scener fra bøker av Walter Scott og Manzoni. Men dette foretagende strander. Det monarkiske tyranni knuser det med sin jernhånd, og den lille skare av fremskrittsmenn blir spredt.
Det blev B. G. Arribau som skulde komme til å utslynge den første appell på katalansk sprog. Fra Madrid hvor han bodde, skrev han sin «Oda a la Patria» som blev offentliggjort i en avis i Barcelona den 24. august 1833. Andre fulgte nølende i han spor: I. Cortada og M. A. Marti. – Den politiske situasjon lysnet litt efter litt. Det blev slutt på Ferdinand VII’s despotisme, og dermed også for en tid slutt på bekjempelsen av åndsfriheten.
J. Rubió i Ors er den virkelige skaper av moderne katalansk poesi. Han offentliggjorde i 1839, først i avisen «Diario de Barcelona», og senere i bokform, en rekke dikt på katalansk under fellestitelen Lo Gayter del LIobregat. Det var romantiske sujetter i stil med dem som var på moden i den samtidige franske litteratur. Hans forsøk blev mottatt med isnende kulde, men han gav sig ikke. Hele sitt liv kjempet Rubió i Ors en hårdnakket kamp for sitt morsmål, og da han døde i 1889 var også seiren vunnet.
Efter Rubió i Ors var det i første rekke Marian Aguiló og M. Milà i Fontanals som sammen med Antonl de BofaruII og Victor BaIaguer, fortsatte kampen for det katalanske sprog. Et virksomt middel i denne kamp var innstiftelsen av de såkalte «Juegos florales», en efterligning av trubadurtidens poetiske veddekamper, hvor det blev utdelt priser. Stor betydning har det også at Fréderic Soler grunnlegger et virkelig katalansk teater.
Sin første store forfatter får den nye katalanske litteratur i Jacint Verdaguer, som blev født den 17, aprll 1845 i landsbyen Folgaroles i narheten av Vich. Hans foreldre var jevne bondefolk, faren var stenhugger. Verdaguer levet op i bondens enkle kår og med bondens slitsomme arbeide. I 18-årsalderen bestemte han sig for å bli prest. Og han delte sig nu mellem arbeidet som gårdsgutt hos en onkel, og studiene på et presteseminarium som lå i nærheten av gården Tona, hvor han hadde sitt tilhold. Han elsker livet på landet, elsker folket i arbeide og i fest, og skildrer den hjemlige jord med dyp og ekte kjærlighet i «El eco de la montaña» (1866). Han kjøper bøker for sine surt erhvervede skillinger, og da han blir eier av Odyssee, får alt i hans øine en heroisk iklædning. Han har ennu ikke reist meget eller sett meget, men han tenker sig alt og omskaper alt. De nære Pyreneer blir det praktfulle sceneri for hans diktning. De svimlende tinder som piskes av stormen, de skumle kløfter hvor tåken stryker, og fjellmuren som i kveldingen blir til et eventyrlig flammebål, alt sammen virdet fortelles endog at den unge Verdaguer en stormnatt satte fyr på skogen for å iaktta virkningen av det fryktellige skuespill.
Verdaguers hovedverk La Atlàntida er et stort geologlsk og kyklopisk epos som skilder en verdens undergang. Det er en hymne til fjellene og havet: de veldige naturelementer som forfatteren hele sitt liv stod ansikt tll ansikt med. Canigó, utgitt i 1886, er eposet om den katalanske gjenfødelse. Som dikter er Verdaguer den fine musiker som kan gjengi de tusen stemden i naturen; alt synger i hans sinn.
Verdaguers etterfølges av en annen betydelig dikter: Joan Margall i Gorina (1860-1911). Han er skaperen av en katalansk Faustdiktning: Legenden om Grev Arnau. Denne stolte tragske skikkelse følger ham gjennem hele livet I all hans diktnlng. Grev Arnau er som Faust selve menneskeheten som søker å døve sin uro i vill sanselig elskovsrus, for tilslutt å finne redning og fred i kvinnens guddommelige kjærlighet. Ellers synger Margall i sine formfulle vers om den hjemlige jord: om fjellene og havet, om det blåsende Ampourdan, og om fødebyen Barcelona med sitt pulserende liv.
Den katalanske bevegelse brer seg mer og mer. På De baleariske øer fremstår to glimrende diktere med Miguel Costa i Llovera og Joan Alcover i Maspons. Andre betydelige forfattere som kommer fra disse øer, er Miquel dels Sants Oliver, Gabriel Alomar, Miquel Ferrá, J. Estelrich og Maria Antònia Salvi. Alle bidrar i høi grad til å befeste den katalanske litteraturs posisjon.
Vi nordmenn har en særlig grunn til å minnes den åndfulle dikter SaIvador Albert. Han er i sin diktning inspirert av Ibsen og har også bidratt meget til å utbre kjennskapet til vår største dramatiske forfatter ved å utgi et verk hvori han gjennemgår handlingen i alle hans skuespill. Salvador Albert er øieblikket spansk minister i Belgien.
Det katalanske drama får sin betydeligsta fortatter i Angel Guimerà (1849-1924). Efter først å ha været influert av romantikken, særlig Victor Hugo, i sine dramaer på vers: Gala Placidia, Judit de Welp, et av hans hovedverket. El fil del rei og Maricel, kommer han i sine naturalistiske dramaer på prosa: La Boja, L’ànima morta, Maria Rosa og La festa del blat under sterk påvirkning av Ibsen. Mes kjent er han gjennem sitt bondedrama Terra Baixa, som i form av operaen Tiefland har gått verden rundt. Han slutter sin dramatiske virsomhet med skuespill som har er sterk folkelig preg. Han har ogsp utgitt et par udmerkede diktsamlinger. Efter Verdaguer har ingen forfatter været mer populær enn han, og heller ingen mer fylt av katalansk ånd.
I Guimeràs spor følger J. Pousi Pages med sine nogen og tyve skuespill, hvorav L’endema de bodes er de beste, Feliú i Codina særlig kjent ved sitt folkeskuespill La Dolores, skrevet på spansk. Av hans katalanske skuespill er Gra de mesc det mest bemerkelsesverdige. Den kjente maler Santiago Rusignol var også komedieforfatter, men uten større betydning. Bedre er A. GuaI og særlig Ignasi Iglesias, som kanskje i ennu hølere grad enn Guimera var påvirket av Ibsen. De fleste av hans stykker er katalansk sedeskildring. Av andre dramatiske forfattere som fortjener å nevnes, er J. Puig i Ferrater, hvis skuespill La dama alegre har været opført i Paris av Lugné Poé, og L. Millà, Amichatis, Fontdevila, J. Montero og R. Vinyes. – Alt i alt kan man si om det katalanske drama at det, tross realistisk påvirkning, er sterkest preget av den romantiske følelse som er så sterkt fremherskencle i katalanerens sinn.
Den katalanske prosa danner sig langsommere enn poesien. Den katalanske roman er skapt av Narcis Oller (1852-1930), som har sine forbilleder hos Zola og brødrene Goncourt. Men likesom dramaet ikke kan bli helt realistisk, kan heller ikke romanen bli helt naturalistisk. Også her dominerer den romantiske følelse hos katalaneren. Av betydelige romanforfattere skal her nevnes Alfonso Maseras, M. Vayreda, C. Soldevila, J. Pin i Soler, R. Casellas og Victor Català. Den siste er en av de mest talentfulle moderne katalanske forfattere. Hans skildringer er kraftige, rå, brutale og dypt tragiske.
Novellen har mange dyrkere, også blant de allerede nevnte forfattere. Denne form synes å ligge spesielt godt til rette for katalaneren, og han har i den ydet noget av sin beste kunst. Typiske representanter er her C. Bosch, som forteller om fjellbefolkningens liv, E. ViIlanova, som skildrer den gamle bydel i Barcelona med dens maleriske krinkler og kroker, og Ernest Marlínez Ferrando som i små henrivende billeder tryller frem minner fra sin barndom og ungdom.
Katalaneren har alltid fulgt godt med i det som foregikk ute i verden. Om hans store interesse vidner de mange oversettelser av utenlandsk litteratur som er utkommet i Barcelona: Italienske forfattere – Carduccl, d’Annuncio, skandinaviske dramatikere – Ibsen, Bjørnson, Strindberg, tysk og engelsk diktning, japanske fortellinger, og først og sist naturligvis all mulig fransk litteratur.
Impresjonismen og symbolismen fant jordbunn i Katalonia. Eugenio d’Ors, kjent under pseudonymet «Xenius», vender sig sine Glossari mot denne romantiske verbalisme som tilslører tanken og følelsen, og setter op mot den en doktrine som han kaller arbitrarismen. Han er et klar hode og dristig tenker. Fornektet av sine egne, har han for lengst brutt med den katalanske bevegelse og skriver nu utelukkende på spansk. J. Carner (f. 1884) har levd den største del av sitt liv i utlandet som konsul i Italia, Mellem-Amerika og Frankrike. I sine første dikt er han symbolist. I sin modnere alder blir han stadig mer og mer pessimistisk. Et pust av død går gjennem de vakre formfullendte dikt i hans Mon joies. Den samme triste stemning hersker i hans la Inútil ofrena og El cor quiet. Hans sprog som ofte søker de gamle ord, kan være vanskelig, men han prøver på den måte å gi det en fornyende sevje. Hans rytme er praktfull, og han er i ett og alt en formens mester. Hans prosa er som hans poesi bevinget, høist personlig, og helt ny. Sammen med lyrikeren Joseph María Lopez Picó (f. 1886) er han en av de største dikteren y den nyeste katalanske litteratur.
Expresionismen, kubismen, fiturismen, dadaisme og surrealismen, retninger som i de siste tyve år har efterfulgt hverandre som i de siste tyve år har efterfulgt hverandre ute i Europa, har selvfølgelig også gjort sig gjeldende i katalansk literatur. De blev først en slags postsymbolisme med efterklang av Verlaine som hos R. Vnyes og Solà de Sojo; men hverken denne eller andre efterfølgende retninger kan sies å ha skapt noget av betydning i katalansk litteratur. Ellers gjør stadig en fransk innflydelse sig sterkt gjeldende. Katalanske kunstnere: forfattere, malere og billedhuggere, slår sig ned i Paris, ofte for lang tid. Fransk ånd og vesen setter sitt sterke preg på dem. De kan ha været altfor mottagelige for disse nye pahitt og lett skiftende moder og retninger. Men man får også i dette se et utslag av våkenhet. Det katalanske folk vil gjerne være med i de store europeiske strømninger. Folkets åndelige førere følger begeistret med i alt som rører sig i verden, og vil gjerne sta i kontakt med det. Men det som til syvende og sist blir det seirende, er allikevel den sterke kjærlighet til hjemlandet. Og denne kjærlighet til den hjemlige jord og dens eldgamle tradisjoner vil, tross fremmed innflydelse, alltid bli det evig foryngende element som kommer til å bevare den katalanske kunst sterk nasjonal, både i litteratur og bildende kunst.
Det utsyn som J. J. A. Bertrand har gitt over katalansk litteratur er i alle deler fortreffelig. Stoffet er udmerket ordnet, aproget greit og klart. Han forteller levende og interessant. Det vilde være å ønske at hans bok kunde vekke interessen forden unge katalanske litteratur som nu gjennem hundre år har gitt de rikeste og skjønneste frukter.»
Magnus Grøvold
Magnus Grønvold oversatte ikke bare verk skrevet på spansk, han gjorde det også med minst én på katalansk, men det blir en annen sak som jeg skal presentere senere.
Referanser
- Grønvold, Magnus. «Moderne katalansk litteratur». Utsyn over verdenslitteraturen. Aftenposten, Oslo, 14/9-1935, s. 6
- La litterature catalane contemporaine 1833.1933 i ORIA