Marcello Philoxeno/Marcello Filósseno (ca 1450-1520) fra Treviso, Italia, skrev Sylve i 1507. Boka inneholder sonetter og «strambotti», en av de eldste italienske versformene. «Strambottiene» og sonettene var spesielt populære i «Treccento og Quatroccento» (1300/1400-tallet) i Sicilia og Toscana.
Vårt eksemplar ble trykket i Venezia på trykkeriet Marchio Sessa & Pietro di Rauani bersano compagni i 10/11-1516.
Tittelen på nevnte bok er Regule grammaticales antiquorum cum earundem declarationibus & multis argumentis positis circa unamquamque regulam in speciali og tilskrives Matthaeus Herben, en nederlandsk humanist og prest, født i Maastricht 1451-1538. Boka av Herben fikk flere versjoner laget av forskjellige forleggere/trykkere, i ulike byer og år, som Köln 1490/92, Leipzig 1501, Basel 1503, etc.
Boka innbundet med de to pergamenthåndskriftert har tittelen Canones Conciliorvm Omnivm Qvi A Primo Apostolorvm Concilio, usque ad postremum sub Eugenio IIII. Pont.Max. celebratum, à S.Patribus sunt constituti. Den ble utarbeidet fra 1532 til 1538 av Pierre Crabbe(1470-1553), en fransiskanermunk og bibliotekar ved klosteret i Mechelen (Belgia) og ble utgitt i Basel av Johannes Oporinus i 1553. Se i Bayerische StaatsBibliotehek
Språk og språkundervisning var bladet til foreningen Landslaget moderne språk. Fra 1965 til 2010, bortsett fra i perioden 1973 til 1975, ble det utgitt 167 numre av bladet.
Digitaliseringen omfatter 4 860 sider med forskjellige fonter, inklusive fotografier og tegninger. Gjennom de 45 årene tidsskriftet eksisterte, endret format fem ganger. Bladet inkluderer forskjellige typer dokumenter: artikler, didaktiseringer, referater, reklamer, osv. skrevet først og fremst på engelsk, fransk, spansk, tysk og selvfølgelig norsk. Dette gir en uvurderlig oversikt for fremmedspråklærere i den norske skolen.
Denne digitaliseringen ble gjennomført i august 2022
El Tribunal del Santo Oficio de la Inquisición, comúnmente conocido como Inquisición española, fue una institución fundada en 1478 por los Reyes Católicos que, bajo el control directo de la Corona, estaba encargada de mantener la ortodoxia católica en sus reinos. La Inquisición española tiene precedentes en instituciones similares existentes en Europa desde el siglo XII, especialmente la fundada en Francia en el año 1184. Su abolición fue aprobada por Napoleón mediante decreto de 4 de diciembre de 1808, en el contexto de la guerra de la Independencia; pero no se abolió definitivamente en todo la Monarquía hasta el 15 de julio de 1834, durante la regencia de María Cristina de Borbón, encuadrada en el inicio del reinado de Isabel II.
La Inquisición, como tribunal eclesiástico, solo tenía competencia sobre cristianos bautizados. Durante la mayor parte de su historia, sin embargo, al no existir libertad de culto ni en España ni en sus territorios dependientes, su jurisdicción se extendió a la práctica totalidad de los súbditos del rey de España. Así las cosas, desde la creación de los tribunales americanos, nunca tuvo jurisdicción sobre los indígenas. El rey de España ordenaba «que los inquisidores nunca procediesen contra los indios, sino contra los cristianos viejos y sus descendientes y las otras personas contra quien en estos reinos de España se suele proceder»… Continúa la lectura aquí.
Auto de fe de la Inquisición. Francisco de Goya (1812-1819). Fuente
El Índice de libros prohibidos de la Inquisición española (en latín, desde 1612, Index Librorum Prohibitorum et Derogatorum) fue la relación de libros establecida por la Inquisición española cuya difusión y lectura estaba prohibida en los territorios de la Monarquía Hispánica. La primera edición data de 1551, trece años antes de la promulgación por el papa del Index Librorum Prohibitorum -relación de los libros prohibidos que afectaba a todos los católicos. Fue reeditado, corregido y ampliado en 1559, 1583-1584, 1612, 1632, 1640, 1667, 1707, 1747 y 1790. El 29 de mayo de 1819 apareció el último decreto de la Inquisición española al respecto. La última recopilación fue elaborada por el integrista León Carbonero y Sol y se publicó en 1873, junto con los libros prohibidos por los prelados españoles hasta diciembre de 1872… Continúa la lectura aquí.
Hasta el mismo Cervantes fue censurado dos siglos después de la publicación de su Quijote, mirar flecha.
Publicado enSin categoría|Comentarios desactivados en Indice último de libros prohibidos… (Librorum Prohibitorum et Derogatorum) ha sido digitalizado en la Biblioteca de Humanidades y Ciencias sociales de la Universidad de Oslo
Den spanske inkvisisjonen var en institusjon bestående kirkelige domstoler under kongelig kontroll som ble opprettet i 1478. Målet var å sikre at den katolske tro var dominerende, og denne opererte etter inkvisisjonsprinsippet, som blant annet innebar å forfølge kjetteri. Strukturen og målet med denne institusjonen minner om andre lignende inkvisisjoner i Europa, deriblant Frankrike, hvor det ble opprettet en i 1184.
Parlamentet i Cádiz vedtok å avskaffe den spanske inkvisisjonen i 1812, men allikevel gikk det to tiår før den ble endelig avskaffet i 1834. Kilde: Store norske leksikon
Auto de fe de la Inquisición [Inkvisisjonsretten]. Francisco de Goya (1812-1819) Kilde
Økningen i antall bokpublikasjoner utover 1500-tallet ble møtt med en todelt holdning, blanding av entusiasme og mistenksomhet. Dette ledet til utøvelsen av kontroll innholdet – ideologisk og politiske narrativ – som kunne tenkes å enten direkte- eller indirekte påvirke makthaverne. Dette ble spesielt aktuelt etter hvert som den katolske kirken blir stilt ovenfor voldsomme angrep fra Martin Luther og andre protestantiske ledere, som regelmessig brukt verk til å påvirke katolisismen image.
I Spania måtte verk lisensieres statlig, men dette viste seg å være utilstrekkelig, fordi mange bøker sirkulerte allikevel blant befolkningen. Den inkvisitoriske virksomheten startet da aktivt arbeid for å forhindre spredning av kjetterske ideer eller religiøse forestillinger i Spania ved forby en rekke bøker, og formulerte indekser bestående av forbudte tekster, og de kontrollerte både bokhandlere, biblioteker, havner og grenser. «Librorum Prohibitorum et Derogatorum» var en serie med indekser som ble publisert i 1551, 1559, 1583, 1612, 1632 og 1640. Slike indekser var allerede et vanlig fenomen i Europa, så tidlig som tiår før den spanske inkvisisjonen publiserte sin første. Etter hvert valgte inkvisisjonen å tillate publisering av bøker ført opp på indeksene, men disse var underlagt streng sensur… Les mer her: Store norske leksikon
Til og med Cervantes selv ble sensurert to århundrer etter utgivelsen av hans Don Quijote, se pilen.
Publicado enSin categoría|Comentarios desactivados en Siste/Definitiv indeks over forbudte bøker…(Librorum Prohibitorum et Derogatorum) har blitt digitalisert hos HumSam-Biblioteket, Universitetbiblioteket i Oslo
Bibliotheca Hispana samler spanske forfattere fra tiden til Octavio Augustus (63 e.Kr.) til midten av 1600-tallet. Som en bibliografi over bibliografier og en kilde til spanske kataloger og biblioteker i moderne tid, har arbeidet hans samme interesse som et nasjonalt bibliografisk repertoar. Kilde: Centro Virtual Cervantes
Antonio, Nicolas. Sevilla, 28/31.VII.1617 – Madrid, 13.IV.1684. Prest og far til spansk bibliografi … [mer i Britannica, se her].
Flere verker av Antonio: De exilio sive poena exilii, exulumque conditione iuribues (Antwerpen, 1649) som omhandler eksil eller straff for eksil og tilstanden til de landflyktige og deres rettigheter, Bibliotheca Hispana Nova, Roma, 1672 (redigert av T. Antonio, Madrid, 1788), Bibliotheca Hispana Vetus (Roma, 1696) … [mer i Biblioteca Nacional de España, se her]
Publicado enSin categoría|Comentarios desactivados en Bibliotheca hispana sive Hispanorum… Bibliografi skrevet av Nicolás Antonio (1617-1684) kan konsulteres i HumSam-biblioteket, Universitetbibliotek i Oslo
Dan Brown usó, entre otros textos, el Corpus Hermeticum para escribir su El código Da Vinci (2006).
El texto que conocemos como Corpus Hermeticum es una colección de textos de los siglos II y IV que une textos neoplatónicos con la mitología del antiguo Egipto y se atribuye a Hermes Trismegisto, personaje helenístico legendario. El texto se considera la obra fuente de la sabiduría hermética.
El Corpus fue traducido al latín por Marsilio Ficino (1433-1499) y publicado en Florencia en 1471. El título pasó a ser Pimander/Poimandres.
En 1482 Ludovico Lazzarelli (1447-1500) recopiló el Pimander de Marsilio Ficino, el texto de Asclepio y otros tres ensayos sobre hermética y los tradujo al latín (“Definitiones Asclepius”).
En 1554, el filólogo y tipógrafo Adrien Turnèbe/Adrianus Turnebus (1512-1565) imprimió por primera vez el texto griego original. Como versión paralela latina, utilizó, para las primeras catorce partes, la versión de Ficino y la llamó «Poemander». En la misma edición incluyó otras traducciones propias con el título «Aesculapii definitones». La publicación también recoge un decimoquinto tratado, en realidad un conjunto de cuatro pasajes: tres extractos de la antología del autor bizantino Joannes Stobaeus (finales del siglo V) más un texto extraído de la gran enciclopedia bizantinaSuda(siglo X).
Nuestras dos copias físicas, y ahora digitalizadas, (París, 1554 y Basilea, 1559) del Corpus hermeticum siguen la última estructura.
Probablemente, según el comentario en la primera página de la publicación de Basilea, el libro tuviera algo que ver con Johanes Meursius/JohannesvanMeurs (1579-1639), nacido en Loozduinen, cerca de La Haya, filólogo e historiador de la Academia de Sorø en Dinamarca, y también con el médico, botánico y catedrático de la Universidad de Copenhague desde 1639, Simon Paulli (1603-1680).