Spansk fortsetter å være det foretrukne fremmedspråket for norske elever.
Veksten i antall elever siden studieåret 2005-6 har vært konstant og spektakulær, fra 3 194 til 68 877 .







Kilder: UDIR og SSB
Spansk fortsetter å være det foretrukne fremmedspråket for norske elever.
Veksten i antall elever siden studieåret 2005-6 har vært konstant og spektakulær, fra 3 194 til 68 877 .







Kilder: UDIR og SSB
Gjenbruk av deler av tekster fra 1400-tallet på omslaget til en bok fra 1500-tallet. HumSam/biblioteket, Universitetet i Oslo.
Omslaget er laget av to pergamenthåndskrifter fra 1400-tallet som innholder fragmenter fra et sekventiarium (fem notelinjer med gotisk notasjon): 1. slutten av sekvensen «Conceptio [nativitas] Marie virginis» (AH 54, nr. 188) 2. mesteparten av sekvensen «Salve Thoma Didyme» (AH 55, nr. 322). Disse utgjør omslaget til et annet dokument. Se i ORIA
Boka innbundet med de to pergamenthåndskriftert har tittelen Canones Conciliorvm Omnivm Qvi A Primo Apostolorvm Concilio, usque ad postremum sub Eugenio IIII. Pont.Max. celebratum, à S.Patribus sunt constituti. Den ble utarbeidet fra 1532 til 1538 av Pierre Crabbe (1470-1553), en fransiskanermunk og bibliotekar ved klosteret i Mechelen (Belgia) og ble utgitt i Basel av Johannes Oporinus i 1553. Se i Bayerische StaatsBibliotehek


Deler av de to pergamenthåndskifter


Boka innbundet med pergamenttekstene

Detalj
Språk og språkundervisning var bladet til foreningen Landslaget moderne språk. Fra 1965 til 2010, bortsett fra i perioden 1973 til 1975, ble det utgitt 167 numre av bladet.
Digitaliseringen omfatter 4 860 sider med forskjellige fonter, inklusive fotografier og tegninger. Gjennom de 45 årene tidsskriftet eksisterte, endret format fem ganger. Bladet inkluderer forskjellige typer dokumenter: artikler, didaktiseringer, referater, reklamer, osv. skrevet først og fremst på engelsk, fransk, spansk, tysk og selvfølgelig norsk. Dette gir en uvurderlig oversikt for fremmedspråklærere i den norske skolen.
Denne digitaliseringen ble gjennomført i august 2022


Klikk her: Språk og språkundervisning
Eller i ORIA (UBO, UiO)

Klikk her: Språk og språkundervisning
Tid og sted: 23. nov. 2023 18:30 – 20:30, Auditorium 1 Georg Sverdrups hus, Blindern

Filmvisning: Umberto Eco: A Library of the World
Umberto Eco: A Library of the World – Official Trailer
Umberto Eco – A Library of the World | Film Talk with Davide Ferrario. DOK.fest 2023, München



El Tribunal del Santo Oficio de la Inquisición, comúnmente conocido como Inquisición española, fue una institución fundada en 1478 por los Reyes Católicos que, bajo el control directo de la Corona, estaba encargada de mantener la ortodoxia católica en sus reinos. La Inquisición española tiene precedentes en instituciones similares existentes en Europa desde el siglo XII, especialmente la fundada en Francia en el año 1184. Su abolición fue aprobada por Napoleón mediante decreto de 4 de diciembre de 1808, en el contexto de la guerra de la Independencia; pero no se abolió definitivamente en todo la Monarquía hasta el 15 de julio de 1834, durante la regencia de María Cristina de Borbón, encuadrada en el inicio del reinado de Isabel II.
La Inquisición, como tribunal eclesiástico, solo tenía competencia sobre cristianos bautizados. Durante la mayor parte de su historia, sin embargo, al no existir libertad de culto ni en España ni en sus territorios dependientes, su jurisdicción se extendió a la práctica totalidad de los súbditos del rey de España. Así las cosas, desde la creación de los tribunales americanos, nunca tuvo jurisdicción sobre los indígenas. El rey de España ordenaba «que los inquisidores nunca procediesen contra los indios, sino contra los cristianos viejos y sus descendientes y las otras personas contra quien en estos reinos de España se suele proceder»… Continúa la lectura aquí.

El Índice de libros prohibidos de la Inquisición española (en latín, desde 1612, Index Librorum Prohibitorum et Derogatorum) fue la relación de libros establecida por la Inquisición española cuya difusión y lectura estaba prohibida en los territorios de la Monarquía Hispánica. La primera edición data de 1551, trece años antes de la promulgación por el papa del Index Librorum Prohibitorum -relación de los libros prohibidos que afectaba a todos los católicos. Fue reeditado, corregido y ampliado en 1559, 1583-1584, 1612, 1632, 1640, 1667, 1707, 1747 y 1790. El 29 de mayo de 1819 apareció el último decreto de la Inquisición española al respecto. La última recopilación fue elaborada por el integrista León Carbonero y Sol y se publicó en 1873, junto con los libros prohibidos por los prelados españoles hasta diciembre de 1872… Continúa la lectura aquí.
Hasta el mismo Cervantes fue censurado dos siglos después de la publicación de su Quijote, mirar flecha.



Den spanske inkvisisjonen var en institusjon bestående kirkelige domstoler under kongelig kontroll som ble opprettet i 1478. Målet var å sikre at den katolske tro var dominerende, og denne opererte etter inkvisisjonsprinsippet, som blant annet innebar å forfølge kjetteri. Strukturen og målet med denne institusjonen minner om andre lignende inkvisisjoner i Europa, deriblant Frankrike, hvor det ble opprettet en i 1184.
Parlamentet i Cádiz vedtok å avskaffe den spanske inkvisisjonen i 1812, men allikevel gikk det to tiår før den ble endelig avskaffet i 1834. Kilde: Store norske leksikon

Økningen i antall bokpublikasjoner utover 1500-tallet ble møtt med en todelt holdning, blanding av entusiasme og mistenksomhet. Dette ledet til utøvelsen av kontroll innholdet – ideologisk og politiske narrativ – som kunne tenkes å enten direkte- eller indirekte påvirke makthaverne. Dette ble spesielt aktuelt etter hvert som den katolske kirken blir stilt ovenfor voldsomme angrep fra Martin Luther og andre protestantiske ledere, som regelmessig brukt verk til å påvirke katolisismen image.
I Spania måtte verk lisensieres statlig, men dette viste seg å være utilstrekkelig, fordi mange bøker sirkulerte allikevel blant befolkningen. Den inkvisitoriske virksomheten startet da aktivt arbeid for å forhindre spredning av kjetterske ideer eller religiøse forestillinger i Spania ved forby en rekke bøker, og formulerte indekser bestående av forbudte tekster, og de kontrollerte både bokhandlere, biblioteker, havner og grenser. «Librorum Prohibitorum et Derogatorum» var en serie med indekser som ble publisert i 1551, 1559, 1583, 1612, 1632 og 1640. Slike indekser var allerede et vanlig fenomen i Europa, så tidlig som tiår før den spanske inkvisisjonen publiserte sin første. Etter hvert valgte inkvisisjonen å tillate publisering av bøker ført opp på indeksene, men disse var underlagt streng sensur… Les mer her: Store norske leksikon
Til og med Cervantes selv ble sensurert to århundrer etter utgivelsen av hans Don Quijote, se pilen.
Digitalisert versjon til Indice último de los libros prohibidos y mandados expurgar para todos los reynos y señorios del católico Rey de las Españas, el señor Carlos IV: contiene en reumen todos los Libros puestos en el Indice Expurgatorio del año 1747, y en los Edictor posteriores, hasta fin de Diciembre de 1789. [Siste/Definitiv indeks over forbudte bøker…]




Bibliotheca Hispana samler spanske forfattere fra tiden til Octavio Augustus (63 e.Kr.) til midten av 1600-tallet. Som en bibliografi over bibliografier og en kilde til spanske kataloger og biblioteker i moderne tid, har arbeidet hans samme interesse som et nasjonalt bibliografisk repertoar. Kilde: Centro Virtual Cervantes

Antonio, Nicolas. Sevilla, 28/31.VII.1617 – Madrid, 13.IV.1684. Prest og far til spansk bibliografi … [mer i Britannica, se her].
Flere verker av Antonio: De exilio sive poena exilii, exulumque conditione iuribues (Antwerpen, 1649) som omhandler eksil eller straff for eksil og tilstanden til de landflyktige og deres rettigheter, Bibliotheca Hispana Nova, Roma, 1672 (redigert av T. Antonio, Madrid, 1788), Bibliotheca Hispana Vetus (Roma, 1696) … [mer i Biblioteca Nacional de España, se her]
Nicolás Antonio i Biblioteca Nacional de España
Nicolás Antonio i Encyclopædia Britannica
Nicolás Antonio i Wikipedia, flere språk
Nicolás Antonio i Real Academia de la Historia
Katalog ORIA, tekster av Nicolás Antonio. Universitetbiblioteket i Oslo
Digitalisering til Bibliotheca hispana sive Hispanorum… B1 og B2. Universitetsbiblioteket i Oslo
Digitalisering til Linguae hispanicae compendium: in usum eorum qui linguam hispanicam comprendiosè addiscere cupiunt (1662) de Carlos Rodríguez. Universitetsbiblioteket i Oslo
Dan Brown usó, entre otros textos, el Corpus Hermeticum para escribir su El código Da Vinci (2006).

El texto que conocemos como Corpus Hermeticum es una colección de textos de los siglos II y IV que une textos neoplatónicos con la mitología del antiguo Egipto y se atribuye a Hermes Trismegisto, personaje helenístico legendario. El texto se considera la obra fuente de la sabiduría hermética.
El Corpus fue traducido al latín por Marsilio Ficino (1433-1499) y publicado en Florencia en 1471. El título pasó a ser Pimander/Poimandres.
En 1482 Ludovico Lazzarelli (1447-1500) recopiló el Pimander de Marsilio Ficino, el texto de Asclepio y otros tres ensayos sobre hermética y los tradujo al latín (“Definitiones Asclepius”).
En 1554, el filólogo y tipógrafo Adrien Turnèbe/Adrianus Turnebus (1512-1565) imprimió por primera vez el texto griego original. Como versión paralela latina, utilizó, para las primeras catorce partes, la versión de Ficino y la llamó «Poemander». En la misma edición incluyó otras traducciones propias con el título «Aesculapii definitones». La publicación también recoge un decimoquinto tratado, en realidad un conjunto de cuatro pasajes: tres extractos de la antología del autor bizantino Joannes Stobaeus (finales del siglo V) más un texto extraído de la gran enciclopedia bizantina Suda (siglo X).
Nuestras dos copias físicas, y ahora digitalizadas, (París, 1554 y Basilea, 1559) del Corpus hermeticum siguen la última estructura.

Probablemente, según el comentario en la primera página de la publicación de Basilea, el libro tuviera algo que ver con Johanes Meursius/Johannes van Meurs (1579-1639), nacido en Loozduinen, cerca de La Haya, filólogo e historiador de la Academia de Sorø en Dinamarca, y también con el médico, botánico y catedrático de la Universidad de Copenhague desde 1639, Simon Paulli (1603-1680).

Corpus hermeticum. Basilea 1559
Dan Brown brukte bl.a. Corpus Hermeticum for å skrive sin The Da Vinci Code (2006).

Teksten vi kjenner som Corpus Hermeticum er en samling av tekster fra 200 og 300-tallet som forener nyplatoniske tekster med mytologien i det gamle Egypt og som tilskrives Hermes Trismegistos, en legendarisk hellenistisk karakter. Teksten regnes som kildeverket om hermetisk visdom.
Corpuset ble oversatt til latin av Marsilio Ficino (1433-1499) og publisert i Firenze i 1471. Tittelen ble Pimander/Poimandres.
I 1482 samlet Ludovico Lazzarelli (1447-1500) Marsilio Ficinos Pimander, teksten Asclepius og tre andre essays om hermetikk og oversatte dem til latin (“Definitiones Asclepius”).
I 1554 trykket filologen og typografen Adrien Turnèbe/Adrianus Turnebus (1512-1565) den greske originalteksten for første gang. Som en motstående latinsk versjon brukte han, for de første XIV-deler, Ficinos versjon og kalte den “Poemander”. I samme utgyvelse inkluderte han andre egne oversettelser med tittelen “Aesculapii definitiones”. Utgivelsen omfatter også en femtende avhandling, faktisk et sett med fire passasjer: tre utdrag fra antologien til den bysantinske forfatteren Joannes Stobaeus (begynnelsen av 500-tallet) pluss en tekst hentet fra det berømte bysantinske Suda-leksikonet (900-tallet).

Våre to fysiske, og nå digitaliserte, eksemplarer (Paris, 1554 og Basilea, 1559) av Corpus hermeticum følger sistnevnte strukturen.
Sannsynligvis, ifølge kommentaren på første side av Basileas utgivelsen, hadde boka noe å gjøre med Johanes Meursius (1579-1639), født i Loosduinen ved Haag, filolog og historiker ved Sorø Akademia i Danmark og også med legen, botanikeren og professoren ved Københavns Universitet fra 1639, Simon Paulli (1603- 1680).

Corpus hermeticum. Basilea 1559
Noe mer om Corpus hermeticum

«Este tomo estudia la mirada internacional de la Guerra Civil y el franquismo. El libro aborda testimonios, memorias, ficciones excéntricas, que incluyen textos olvidados, autores exiliados o la producción en otras lenguas, y los circuitos españoles extranjeros. Se presenta un estudio introductorio, seguido por 21 artículos en tres bloques. El primero indaga en la recepción del conflicto en la cultura americana, revisando el impacto en revistas, periódicos, antologías, libros y actividades culturales. En el segundo bloque se analiza la producción testimonial de reporteros de Gran Bretaña y Polonia, y la repercusión de la contienda en la prensa noruega. El tercero se centra en la mirada europea, abordando diferentes representaciones de escritores extranjeros.» [Editorial]
Índice:
Bloque 1: Repercusiones desde las Américas
Bloque 2: Repercusiones europeas desde la prensa y los testigos
Bloque 3: Repercusiones europeas desde la literatura y la poesía